Historie 1946 til 1977

GJØVIK HV-OMRÅDE 05505

1946-1950
I likhet med de fleste andre kommuner i Norge, ble det også etablert et Heimevern i Gjøvik i 1946. Det var stor forsvarsvilje blant byens befolkning etter krigen, og interessen var stor.
Ledet av den første områdesjefen i Gjøvik, Kåre Etnestad, satt endel nøkkelpersonell i den nye organisasjonen bl.a. på Folkeregistret om kvelden for å plukke ut personell fra de aktuelle årsklassene - 1919-1920-1921 og 1922. Disse ble innkalt til et møte på Samfundet i Gjøvik høsten 1946, hvor "klinten ble skilt fra hveten" som Etnestad sier.

Det ble mannskaper nok til to kompanier, hver på ca. 140 mann. Mannskapet forpliktet seg til å tjenestegjøre timer i året, alt skulle skje på fritid, og da det var stor mangel på befal, ble ofte de som hadde litt erfaring pålagt å instruere de andre for at alle skulle få opplæring. Det ble ofte til at de med erfaring var engasjert med instruksjon 3 kvelder i uka.
Utstyr fantes ikke, men alle gikk til oppgaven med en positiv innstilling, og med løfte om at utstyr skulle komme. I mellomtiden hadde man sluttet orden med kosteskaft !

Personellister for de første årene er gått tapt, men mannskapet som i alt vesentlig var frivillige, hadde sin bakgrunn i HS-styrkene fra krigens dager. Hjemmestyrkene i Gjøvik var godt organisert under krigen, og derfor gled den nye organisasjon godt fra første stund.
Det tok svært lang tid før Heimevernet fikk tildelt det lovede utstyr, og derfor var det dessverre mange som falt fra i de første årene. Uniformer fantes ikke, heller ikke noe sambandsutstyr, og av våpen fikk området etter hvert 1 MG34. 1 Walter Pistol og noen få Stengun. Med dette skulle man holde to kompanier i aktivitet, og drive meningsfylt tjeneste.
Etter to år fikk området tildelt 30 Mauser gevær, og man kunne sette i gang våpeninnstruksjon og øvelsesskyting, dog var våpnene så slitte, at "patronen kunne gå på tvers gjennom løpet".

Forholdet til Forsvaret forøvrig og særlig Hæren var i de første årene meget anstrengt, og Heimevernet ble sett på som et stebarn. Dette resulterte bl.a. i at området fikk tildelt oppdrag å bevokte sentrale bygninger i byen ved mobilisering, men fikk ikke tilgang til å øve i selve bygningen. Årsaken til dette var at, ble det alvor, så ville Hæren selv ta ansvar for bevoktningen. Dette var jo ikke direkte motiverende, og det ødela nok endel av spiriten og innsatsviljen i Heimevernet i byen. En må i ettertid beundre dem som likevel fortsatt var villige til innsats, og til å holde det hele sammen.

1950 - 1970
Gjennom 50- og 60-årene fikk man etter hvert noe utstyr, men det var stort sett utrangert utstyr fra Forsvaret forøvrig. Dette ble fordelt etter en viss nøkkel som avsnittet satte opp, og heldige var de 12 HV-mennene i området som i midten av 50-årene fikk tildelt støvler !
Når det gjaldt tildeling av personell i denne perioden var utvelgelsen under all kritikk. For den lokalkjente, virket det som om man prioriterte Heimevernet med mannskaper som hadde sosiale problemer. Når man undersøkte vilkårene for innrullering i Heimevernet, kunne det dokumenteres at først fikk Sivilforsvaret personell, så fikk Politireserven, og det som ble igjen ble overført til Heimevernet. Mange av de som ble overført, hadde på grunn av lang førstegangstjeneste kun igjen en uke å tjenestegjøre, og møtte vel ikke fram med den største entusiasme.

Gjøvik HV-område hadde et befalsproblem i begynnelsen av 60-årene. Det ble ikke overført noe befal til Heimevernet og man hadde ikke vært flinke nok til å kurse aktuelle kandidater. Kandidatene var vel heller ikke så lystne til å lede mannskaper med adferdsmønster som skissert ovenfor.
På slutten av  60-årene ble personellsituasjonen noe bedre, og man fikk etter hvert overført endel "3-måneders rekrutter", det vil si førstegangstjenestegjørende som ble overført til Heimevernet etter å ha gjennomført 3 måneders rekruttskole. Disse sørget man for å få av gårde på kurs, og flere av disse tjenestegjorde resten av sin verneplikt som nøkkelpersonell i området.

I disse årene var det nærmest på mote å være motstander av et forsvar i Norge, noe som ofte ga seg utslag i uhemmet omgang med alkohol etter tjenestens slutt på årets øvelse. Selv mannskaper som hadde et velordnet sivilt liv og kanskje også ledende stillinger til daglig, skeiet ut under øvelsene. Dette var en trend som var vanskelig å få snudd, men det bedret seg med de nye årsklassene som ble overført til Heimevernet, samtidig som områdeledelsen i samarbeid med områdeutvalget (tillitsvalgte) satte alle kluter til for å bli kvitt uvesenet. En av virkemidlene var at etter at militære forføyninger var iverksatt med refs på linja, ble vedkommende eskortert hjem til sin bedre halvdel i kanskje ikke den beste form. Her ventet like sterk refs som det å bli refset på linja.
I begynnelsen av 70-årene var man kvitt uvesenet.

På den utstyrsmessige siden gikk det sakte men sikkert framover, alle hadde fått våpen - Mauser 98 - og etter hvert skjedde det forbedringer på i avdelingsutstyr og den personlige utrustningen. Støttetropp fikk tildelt BK og PVRK som avdelingsvåpen, og på tross av at utstyret var velbrukt, ble mannskapene dyktige og treffsikre.

Årets øvelse ble lagt til HV-leiren Nordseter, gjerne i september. Selv om leiren var i dårlig forfatning virket det som om de fleste mente det var ok å øve der oppe, kanskje særlig for befalet som ble forlagt i hytte 1 og hytte 2, hvor mange gode planer ble lagt rundt bordene om kvelden. Den gang var man ikke så presset i sivil jobb, og det var ingen som tenkte på å reise hjem om kvelden. Det skapte et godt samhold mellom befalet, noe som kom området tilgode med vel planlagte øvelser. Man hadde bedre tid til å forberede seg også, da befalet i denne tiden var kalt inn til 7 dagers tjeneste. Feltskyting avviklet man på en midlertidig bane ved Grøtåsen, og prøve til merket gjennomførte man på Lillehammer Skytebane, og senere på Husemobanen. Støttetropp reiste til Terningmoen for skarpskyting.
Prøve til Infanteriknappen ble arrangert i terrenget rundt Nordseter, med gode resultater, og det var vel bare an gang vi måtte ut å leite etter en HV-mann som ikke helt hadde fulgt med i instruksjonen om bruk av kart og kompass. Det gikk heldigvis godt, mannen ble funnet i god behold.

1970 - 1980
Ser man tilbake på dette tiåret, var dette en svært god periode for Heimevernet. Vi ble tatt på alvor, og oppgavene vi ble satt til å løse var meningsfylte og etter hvert forsto oppdragsgiverne hvilken ressurs Heimevernet var.

En viktig milepæl  var at vi fikk utlevert splitter nye AG-3 gevær. Befal og mannskaper gikk med liv og lyst inn for å lære seg dette nye våpenet, og det varte ikke lenge før man behersket atskillelse og sammensetning av våpenet.
I området var det mange dyktige skyttere blant mannskapene. Disse stilte opp som hjelpeinnstruktører, og i løpet av et par år var skyteferdigheten hos den enkelte HV-mann rimelig god. De beste ble utfordret til å representere området i Distriktsmesterskap og i Nordisk Stevne, og hevdet seg godt.

En annen milepæl var tildeling av splitter nye arbeidsuniformer med gode støvler. Dette hevet kvaliteten på avdelingen enormt, vi opplevde en helt ny avdelingsstolthet, og man kunne virkelig begynne å sette krav til hvordan mannskapene så ut. Det ble helt vanlig å øve på sluttet orden, og selv de som hadde sabotert endel ved oppstillinger, slo hæla sammen og strammet seg opp. Dermed begynte Heimevernet virkelig å få et militært utseende !
En annen ting var jo at med en uniform til, var man ikke så avhengig av været, man tålte å bli våt en dag, når man hadde noe å skifte på seg.

(Mer følger senere)